Sommeren er over

Rett utenfor vinduet mitt, kan jeg høre lyden av sommerens slutt. Det er elevene på Ris skole som er på vei tilbake til klasserommene. Latter, rop og et og annet skrik, forteller historien om sommerferiens slutt og begynnelsen på et skoleår fylt av gleder, sorger, kjærlighet og tragedier – slik det var for oss som kun husker skolen med bleke glimt og slik det vil være for de som ungdommen utenfor i fremtiden skal oppdra. For meg her jeg sitter på kontoret mitt, er det en tid for refleksjon. Hvordan har egentlig sommeren vært for de rundt meg?

«Hallo, er det noen her?» Den blide, men litt rustne stemmen bærer godt fra døråpningen og inn til mitt kontor. Jeg spretter opp av stolen og går ut i storstuen. Der står Edna. Hun bøyd som en krok og hviler den spinkle overkroppen på stokken sin. Med korte ustøe skritt kommer hun inn og ser opp på meg når jeg når frem. Ansiktet er rynket som en rosin, men det store smilet trenger igjennom alt og som gir meg den fantastiske følelsen det er å føle seg ønsket. «Så godt å se deg Espen. Jeg skulle gitt deg en klem, men jeg tror jeg må få sette meg ned først», sier hun og blinker til meg. Hun får en stol og en klem. Etter Edna kommer de inn en etter en. Noen med rullator, noen med krykker, en i rullestol og noen veldig få uten noe som helst. Det er flest damer, det er alltid det, men noen karer er det og de har det som plommen i egget. Etter hvert som antallet øker, stiger støynivået og stemningen blir stadig bedre. Rundt bordene har vi dekket til 30, men det blir fort åpenbart at dette med påmelding ikke er helt enkelt og vi må ordne 10 plasser til. Det løser seg greit. Berit, Cathrine, Kamilla, Rose og Åsa har vært frivillige på søndagsmiddagene våre mange ganger, så dette har de dreisen på. 

Åsa, Berit og Rose i aksjonSamtidig som de geleider alle til stolene sine, serverer et glass kald hvitvin og sørger for at Helga får sitte ved siden av Ruth som hun ikke har sett på 15 år, finner de frem ekstra bord og klemmer inn noen plasser her og der – vips så er det dekket til 40. Mens de holder på kommer Ola med siste runde gjester. Han har kusket Frivilligbussen i flere år og sørger for at alle blir hentet hjemme og brakt trygt ned til sentralen. Det blide ansiktet med den imponerende sølvmanken står ved døren og sier – «det var alle».  Det klinkes i glasset, men i et rom fullt av høreapparater og god stemning, tar det litt tid før alle faller til ro. Når det siste albuedunket er oppfattet og alle ser oppmerksomt opp mot oss på kjøkkenet, presenteres menyen. Det blir en kyllingsalat med hjemmelaget dressing til forrett, fiskesuppe til hovedrett og is med jordbær til dessert- selvfølgelig servert med vin og mineralvann. Så begynner moroa. Mange vil nok bli litt skremt av tanken på å servere 40 personer fra et kjøkken som er likt det vi finner i de fleste hjem, men frivilliggjengen gjør det med en stil og effektivitet som ville fått hovmesteren på Continental til å nikke anerkjennende. Det serveres, spises, skjenkes, ryddes, vaskes og så gjentas det. En av damene reiser seg og setter seg ved pianoet og plutselig fylles rommet av musikk og allsang. De som ikke kan teksten later som og det eneste som mangler er et dansegulv, og kanskje noen rullatorer til.
 Når desserten er unnagjort begynner roen å senke seg og turen hjem planlegges. Ola tar ordet og forteller raskt og enkelt hvilken tur de ulike skal sitte på og halvannen time senere er alle hjemme, mette og tilfredse.


Tilbake til nåtid, med noen ungdom utenfor som nå er på vei hjem etter en herlig kort første dag på skolen, tenker jeg at historien vår fra sommeren er en skikkelig solskinnshistorie, men også at langt fra alle historier er slik.  Sommeren er en vanskelig tid for mange eldre. Mange som er så heldige å ha familie, orker kanskje ikke å bli med på hyttetur eller sydentur og mange har ingen de kan være med om de hadde orket. Hjemme reduseres tilbudene i takt med at alle de flotte menneskene som til vanlig sørger for aktiviteter på seniorsenter, foreninger og andre steder også trenger ferie og tilbudene stenges. Juli er en måned for aktiviteter, lek, reiser og bading – men når det ikke lenger er et alternativ, blir den fort en måned med inaktivitet og ensomhet. Takket være fantastiske frivillige har vi her hos oss i Vestre Aker et tilbud hele sommeren igjennom. Det er ikke treretters middag hver dag, men kaffe, vafler og hyggelige folk – det er det alltid!

Mange frykter at å delta i frivilligheten er en stor og brysom forpliktelse, det stemmer ikke. Vår oppgave som frivilligsentral er å hjelpe deg å finne noe som er både enkelt og morsomt å være med på. Du skal kunne bidra med noe som både gleder degn og som passer inn i ditt tidsskjema. Ta kontakt med oss, så kan vi i det aller minste love deg en kopp kaffe eller te.

Tusen takk til alle våre frivillige som året rundt stiller opp og sprer glede – jeg er stolt av å få være en del av dere!

Tusen takk også til Tom og gjengen hans på Rema 1000 Vinderen som stadig fyller opp fryseren med snadder 
og til Ris Vel som gjennom mange år har finansiert flere titalls middager her på sentralen. 

2018 © Vestre Aker frivillighetssentral